Denne kronikken hadde jeg inne i Nettavisen og avisa Oslo for en tid tilbake. Det er et viktig tema som jeg er veldig engasjert. Derfor legger jeg også teksten inn her på bloggen min. Nå har regjeringen kommet med en eldremelding. Jeg er i gang med å studere denne for å se om det er noen konkrete tiltak som vil avhjelpe problemet med at mange bor i lite aldersvennlige boliger.
Enn så lenge er mitt ståsted at mange kan gjøre mye selv ved å planlegge godt og bruke sine eksisterende boligressurser.
Hva i all verden er galt med å ta ansvar for egen alderdom?
Ingenting, sier heldigvis flertallet av det norske folk. Jeg ble utrolig lettet over å lese om resultatene fra Norsk Helsebarometer, hvor åtte av ti svarte at det er helt riktig at den enkelte må ta et større personlig ansvar for å sikre seg en god alderdom.
Aller viktigst synes folk det var å kunne bo hjemme lengst mulig, og ha en egnet bolig når de ble eldre.
Funnene står i skarp kontrast til mediekjøret som var da helseministeren brakte dette på bane for en tid tilbake, og samtidig varslet at bosituasjonen for eldre var en sak regjeringen jobbet med.
I debatten ble sviktende omsorg for de aller eldste, og mangelen på sykehjemsplasser sauset sammen med denne uttalelsen. Det ble spilt på manglende følelser og mangel på innlevelse.
Å snakke om å planlegge for egen fremtid ble nærmest et skjellsord.
Dette er å sette ting fullstendig på hodet, og uten perspektiv, i dagens virkelighet.
En bra måte å hjelpe seg selv på,er nemlig å bruke ressurser i egen bolig til å skaffe seg en bolig som det er enkelt å bli eldre i. Med trappefri atkomst eller heis, stort nok bad, overkommelige vedlikeholdsoppgaver, og visshet om at her kan jeg bo hvis helsa skulle svikte.
Ganske mange både planlegger og handler før alderdommen for alvor setter inn. Mitt inntrykk, etter å ha hjulpet mange i denne generasjonen med å skifte bolig, er at de er veldig fornøyde med valget.
Også de som allerede har møtt helseutfordringer har fått til et nødvendig skifte med litt hjelp. Men da har det vært en mye tyngre prosess og omstilling. Så min oppfordring er: «Skift bolig mens du kan».
Markedet kan ikke løse dette alene
Når vi snakker om å ta personlig ansvar blir fokuset lett rettet mot de som ikke har økonomiske muskler til å ta et slikt valg. Og det er sant. Det kan være dyrt å kjøpe en aldersvennlig bolig.
Kommer du da fra en eldre bolig, for eksempel et område i Oslo hvor boligprisene er lavere enn i de nye utviklingsområdene, blir det vanskelig å få til en endring.
I noen områder av Oslo og spesielt utenfor Oslo, får du mindre betalt for eneboligen din enn hva det koster å kjøpe en ny leilighet av gjennomsnittlig størrelse. Regnestykket går rett og slett ikke i hop for en del mennesker. Markedet kan ikke løse dette alene.
Vi trenger økonomiske støttetiltak og innsats fra politisk hold for å gjøre en god aldersvennlig bolig tilgjengelig for alle.
At det blir for dyrt for noen er ikke en unnskyldning for deg som har ressurser til å planlegge for et enklere liv. Selv om du kanskje må trosse gjenstridige partnere, gi litt blaffen i arvingene eller kvitte deg med den gamle spisestua.
