De siste måneder har det vært en del debatt om boligmarkedet og boligpolitikken. Mange frykter at den norske boligdrømmen, å eie sin bolig, ikke blir mulig for stadig flere grupper i samfunnet.
I de store byene, spesielt Oslo, er prisene blitt så høye at folk med vanlige inntekter ikke klarer å få kjøpt en bolig. Det er for eksempel beregnet at en enslig sykepleier kun vil være i stand til å kjøpe 3% av boligene som er til salgs i Oslo i dag.
Hva kan gjøres for å bremse prisutviklingen?
Om dette strides de lærde.
De fleste økonomer mener at en beskatning i en eller annen form vil dempe prisveksten og minske lysten til å investere i bolig. I tillegg trekkes økt boligbygging frem som alfa og omega for å hindre en høy prisvekst, spesielt fra eiendomsbransjen. Det er stor etterspørsel etter boliger i pressområdene og større utvalg vil dempe prisveksten sies det. Dette høres logisk ut, men hvordan vi skal få til dette når løsningene for økt boligbygging er gjenstand for krangel: Utbyggerne skylder på kommunen om manglende regulering og kommunen skylder på at utbyggerne ikke vil bygge på de tomtene som er regulert.
Hvem som har rett aner jeg ikke, men det som er en kjensgjerning er at boligmarkedet er så å si utelukkende markedsstyrt, både når det gjelder tomtekjøp og bygging av nye boliger og kjøp og salg på bruktmarkedet.
Spørsmålet er om markedet klarer å håndtere alt dette til glede for alle i landet vårt?
Her er vel svaret nei. Da må politikere på banen med tiltak. Og der ser vi sørgelig lite handlekraft, spesielt når det gjelder å ta stilling til skattemodeller eller dempe spekulasjon. Det kommer nok av at de fleste av velgerne nyter godt av boligmodellen vi har og at 80% av oss eier sin egen bolig.
Hva er alternativet ?
Alternativet til å kjøpe bolig er å leie. I Norge er leiemarkedet overlatt til private aktører. Det er noen profesjonelle private aktører, men mest småinvestorer som deg og meg som investerer i en eller flere boliger og leier ut disse i en lengre eller kortere periode.
Leietakere får 3 års leiekontrakt av gangen, men hvis eier vil selge, skal bruke boligen for seg selv eller en slektning, kan kontrakten sies opp med 3 måneders varsel.
Dette er ikke en trygg måte å leve på. Noen er heldige og får leie i mange år, men ofte må leietakere flytte fra sted til sted. I våre naboland Sverige og Danmark, hvor eierandelen av bolig er langt mindre, er utleiemarkedet annerledes, enten gjennom kommunen eller utleiestiftelser og foreninger. Det vil si at det å leie blir like trygt som å eie. Kanskje på tide å tenke på slike modeller også i Norge? Det betyr ikke at vi gir opp eierlinja, men at de som vil eller må leie får tryggere leveforhold. Det kan også kanskje legge en demper på spekulasjonen i private utleieboliger.
I de siste har det dukket opp flere initiativ fra unge mennesker som setter søkelys på at boligdrømmen er uoppnåelig for mange og de mange dårlige leieforholdene de må ta til takke med. Et fullt ut forståelig og sunt engasjement som jeg har stor sympati med.
Førstegangskjøpere
De unge som ikke kan få hjelp hjemme har liten mulighet til å kjøpe seg bolig i Oslo. Gjennomsnittsalderen for førstegangskjøpere i Oslo er 28 år. Det trekkes ofte frem som et bevis på at boligmarkedet fungerer.
Men undersøkelser har vist at halvparten av unge under 35 år har fått hjelp til kjøp av sin første bolig. Lurer på hvor høy gjennomsnittsalderen hadde vært hvis foreldregenerasjonen ikke hadde hatt anledning til å hjelpe sine barn? Vanskelig å svare eksakt på, men den hadde vært langt høyere.
Burde vi ønske oss et boligmarked hvor flest mulig unge kan kjøpe bolig for egen maskin, forutsatt oppsparte midler og egen inntekt? Svaret bør være JA
Vi må gjøre så godt vi kan
Jeg er en av de heldige som har tjent bra på vår norske boligmodell gjennom årene. Vi har også vært i stand til å hjelpe våre barn inn i sin første bolig. Så privat er jeg, på linje med veldig mange i min generasjon såre fornøyd med tingenes tilstand.
Som boligkjøpsrådgiver nyter jeg også godt av den norske boligmodellen. Ved å ha gleden av å hjelpe folk med å kjøpe drømmeboligen i et velfungerende marked- for de aller fleste. Ekstra gøy er det å hjelpe førstegangskjøpere . De går fra leie til eie. Da vet jeg at de går både en tryggere og mer lønnsom boligtilværelse i møte.
Jeg har også hjulpet mange kunder med å kjøpe en bolig for utleie og har ingen moralske betenkeligheter med det. De er anstendige mennesker som vil behandle sine leietakere godt og som setter pengene sine der det lønner seg mest.
For å øke kjøpers kompetanse på boligmarkedet jobber jeg hardt med å gi kjøpere gode tips og råd Jeg hjelper dem med å manøvrere seg best mulig innenfor dagens modell og dermed få oppfylt boligdrømmen.
Men tips og gode råd er ikke alltid tilstrekkelig og kan ikke heve seg over de økonomiske og politiske realiteter.
Derfor håper jeg inderlig at politikere tar grep i årene fremover og sørger for at den norske boligdrømmen ikke blir en illusjon for stadig flere.
Les også: Gratulerer med din første bolig
