Jeg har hjulpet mange boligkjøpere med startlån fra Oslo kommune inn i boligmarkedet. Det er ofte krevende – ikke fordi de mangler vilje, men fordi rammene er så trange. Lånerammen er begrenset, og i Oslo betyr det ofte at boligene som er aktuelle har lav standard: TG3 på bygningsdeler, bad med renoveringsbehov og generelt stort oppussingsbehov. Samtidig ønsker kommunen helst at boligene ikke skal ha for store oppgraderingskostnader – fordi det kan bli dyrt for kjøper.Da blir utvalget enda mindre.
Samtidig gjelder en regel:
Har du startlån fra Oslo kommune, må du kjøpe bolig i Oslo.
Pengene kommer fra staten gjennom Husbanken, men forvaltes av kommunen. Det betyr at du ikke kan bruke lånet til å kjøpe i en nabokommune – selv om boligene der ofte er billigere og mer egnet.
Resultatet?
Boligkjøpere med startlån har mindre valgfrihet enn andre førstegangskjøpere, som ofte løser situasjonen nettopp ved å kjøpe litt utenfor byen.
Jeg tok dette opp i en kronikk i Avisa Oslo og spurte byrådet om reglene burde endres. Svaret var at de skulle se på det. Så langt har ingenting skjedd.
Nylig opplevde jeg noe for første gang:
En kunde valgte å gi fra seg startlånet. Hun vil heller spare noen år til og kjøpe på egen hånd senere. Kanskje ikke økonomisk optimalt – startlån er jo et gunstig lån – men fullt forståelig når vi ikke finner en bolig hun faktisk ønsker å bo i.
I andre saker har det gått i boks, men da etter mye arbeid og stor kompromissvilje fra kjøper.
Det får meg til å lure:
Hvis målet er å få flest mulig inn i egen bolig – hvorfor låse ordningen til kommunegrensen?
Boligmarkedet stopper ikke ved byskiltet.
Noen ganger føles det som helheten taper for kommunal regelstyring.
Jeg la ut min oppfatning av dette på instagram. Noen boligkjøpere var enig, kommunale byråkrater mente at det måtte være slik fordi kommunen innvilget søkte staten om pengene og innvilget lånesøknaden.
Hva tenker du – burde startlån kunne brukes i nabokommuner?
Les mitt innlegg i Avisa Oslo fra tidligere om samme tema:
