Noe er fundamentalt galt med boligfinansieringen for tiden, og dette har blitt tydelig i
møte med flere kunder.
Nylig hadde jeg et møte med en dame som har ett barn, ingen gjeld, og ingen bil. Hun har klart å skaffe til veie 1 million kroner i egenkapital og klar til å kjøpe bolig.
På grunnlag av denne egenkapitalen kunne hun i teorien låne nesten 6 millioner kroner(15% EK)
Men så kommer krav nr. 2 i boliglånsforskriften, nemlig kravet til betjeningsevne – hvor mye lån hun anses å klare å betale per måned.
Når vi ser på boliglånskalkulatorer på nett, viser de at hun kun kan få innvilget et lån på 2.100.000 kroner. Dette tilsvarer 3,5 ganger inntekten hennes. Praten om at man kan låne opptil 5 ganger inntekt synes å være teori om dagen, da det i praksis opereres med langt lavere beløp i bankene.
Et lån på 2,1 millioner kroner vil koste henne ca. 13.000 kroner i måneden, og med skattefradrag blir det omtrent 11.000 kroner. Til sammenligning betaler hun i dag 20.000 kroner i leie – noe hun klarer å betjene uten problemer.
Jeg tar forbehold om at bankene kanskje vil være litt mer fleksible enn kalkulatorene viser når hun nå faktisk skal søke om lån
Men denne saken er langt fra unik. Jeg opplever lignende ting med potensielle boligkjøpskunder.
Dette reiser en del spørsmål:
1.
Hvorfor opererer bankene i praksis med langt lavere beløp på betjeningsevne enn det som er antydet i boliglånsforskriften.
Spesielt med tanke på at de klarer å betale en langt høyere leie?
2.
Er bankene blitt overdrevent opptatt av egen sikkerhet, og lite villig til å bidra med å hjelpe folk inn på boligmarkedet?
3.
Hva kan gjøres for å rette opp denne ubalansen i boligfinansieringen, slik at flere får tilgang til lån som faktisk reflekterer deres betalingsevne?
Fra enkelte hold reises krav om å fjerne boliglånsforskriften. Det kan være en vei å gå, derom strides de lærde – les økonomene.
Men, kanskje vi skulle begynne med å se på hvordan bankene operer innenfor eksisterende forskrift?
Leave a Reply